Om å savne (på en god måte)

(Uredigert og rett fra hjertet kl 01:14 en tirsdagsnatt/onsdagsmorgen)

Kan ikke sist huske når denne trangen til å skrive ned tanker kriblet i kroppen min. Jeg kjenner jeg har savnet det – omtrent like mye som jeg savner deg nå. Men jeg savner deg jo hver dag – hele tiden.

Tenker på hvor latterlig det er å savne deg, når vi sees nesten hver helg. Men det er kanskje ikke så latterlig likevel? Jeg liker jo å være alene, men jeg liker bedre å være alene sammen med deg. Ensomheten har jeg aldri likt meg i, og det er det jeg er uten deg. Gir det noe mening? Jeg vet ikke.

large (3)

Tenker på at jeg har savnet deg i (snart) 4 år. FIRE ÅR. Tenk at omtrent fem dager i uken i FIRE ÅR har jeg savnet deg. Men tenk også at minst to dager i uken i (snart) fire år har vi vært alene sammen. Elsket og savnet og elsket og savnet. Om og om igjen.

Tenker på at hver gang jeg har savnet, så har jeg visst at du har savnet meg tilbake. Hver eneste gang. Selv de gangene det har vært vondt og faen, hvorfor og faen, kjærligheten er verst. Selv da har jeg savnet og elsket deg og du har savnet og elsket meg. Jeg tenker på alle de sjelene der ute som savner i vissheten om at de aldri blir savnet tilbake. At personen de elsker fra bunnen av sitt hjerte og bruker hvert eneste minutt i døgnet å tenke på – han vet ikke at du eksisterer engang, kanskje. Tenk så vondt. Trist. Uvirkelig. I mine øyne hvertfall, og kanskje i dine óg.

Tenker på hvor heldige vi har som har hverandre, at vi har hverandre å savne. Det er vondt og litt trist og smått uutholdelig ca. fem dager i uken, men tanken på at omtrent to dager i uken sovner jeg i armene dine og får kjenne hjertet ditt banke mot mitt – da er det ikke så ille å savne allikevel.

 

(18 ganger har jeg skrevet ordet «savne» i denne teksten)

En + en

Etter fire sommerkvelder under dansende trær med pledd, engangsgrill og marshmallows som brant seg, og fire sene netter omfavnet av bølger og saltvann. Etter tre kvelder på madrassen i det tommet huset hennes hvor de lå flettet sammen og stirret meningsløst på TVen. Etter to morgener hvor han snek seg bort fra sommerjobben for å kunne se henne tasse rundt i t-skjorten hans og de kunne nyte en frokost sammen. To kopper te og bringebærsyltetøy på pannekakene. Etter én kveldstur inn til byen i hans gamle bil som snart takket for seg for å se på skuespillere kysse på lerretet og spise litt for mye popkorn og holde hender.

Den siste ettermiddagen i en vinrød sofa;

«Du er så fin du,» glapp det ut av han. «Faen, jeg mener…» Det kokte snart over i hodet på han og han lurte på om hun kunne se at alt han ville nå var å kysse henne. Og hun kunne se tvers gjennom han. «Gjør det», sa hun og tok tak i hånden hans. Hjertene deres banket så fort, så fort og idét han kjente leppene hennes mot sine egne, så visste han at det var akkurat det han mente. 

En gammel, men redigert tekst fra min gamle blogg. 

// A short story I published on my previous blog a long time ago. It’s about a boy and a girl spending some summer days with each other and falling in love. Includes late nights at the beach, early mornings in an empty house and a first kiss. A true or an imaginative story? You’ll never know.